Logg inn
Skriv ditt testament her!

Så, hvordan skal vi minnes deg?

29/6/2021
Foto:

Det hadde jo vært litt kjipt om kirkebenkene sto tomme og de gode historiene uteblir når vi dør… 

De aller fleste av oss har nok fundert over døden, selv om vi ikke har tenkt å dø. På godt og vondt. Noen av oss er så heldige at de ser frem til livet etter døden, mens andre ønsker å få mest mulig ut av livet før døden. 

Uansett, for de aller fleste av oss vil det være en form for trygghet å vite at vi lever videre etter vår død. At noen forteller historien om deg, viser bilder og etter beste evne prøver å beskrive hvem du var. Det er kanskje litt enklere å forsone seg med døden, da… 

For et samfunn kan ikke bare bestå av idrettshelter, folkekjære konger og dronninger og dekorerte krigshelter som alle har skrevet seg inn i historien med gullskrift. Betydningsfulle personer kommer i mange former og fasonger, de fleste hører vi aldri om. Hvert år deler Norges idrettsforbund ut en pris til en ildsjel, og det er unektelig vakkert når en som har holdt liv i det lokale idrettslaget får skinne på den samme scenen som Aksel Lund Svindal, Therese Johaug og kvinnelandslaget i håndball, som igjen har vunnet gull.

Der Therese Johaug er en ubestridt ener og dyrker vår nasjonale identitetsfølelse, er ildsjelen symbolet på oss andre. Ildsjelen trenger ikke et O2-opptak som er gull verdt, eller være bekymret for hvilke ingredienser det er i leppomaden. Ildsjelen kommer langt med en genuin interesse for de rundt seg og en ståpåvilje som aldri tar slutt. 

Den samme ståpåviljen som blant andre lærere, barnehageansatte, sykehusansatte, foreldre, frivillige organisasjoner og miljøforkjempere utviser hver dag. Vi ønsker vel først og fremst at våre handlinger har en positiv effekt på de rundt oss? Og at vi gjennom disse vil bli minnet med positive fortegn. 

Når vi dør så etterlater vi oss et minne, da er det opp til andre å fortelle din historie videre. Noen av oss blir verdensomspennende helter, pensum i skolebøkene, nasjonale symboler, får en vei oppkalt etter seg eller må stole på at barn, barnebarn eller venner vil holde deg levende død. Tanken på å overføre det ansvaret til andre, kan virke litt skremmende. 

Derfor er det kanskje ikke så rart at selv noen av verdens mest omtalte og offentlige personligheter jevnlig kommer med en ny selvbiografi… 

I tillegg til å etterlate oss en livslang historie, etterlater vi oss også en materialistisk verdi. Noen sitter på verdier og formuer som ligner et statsbudsjett, andre eier knapt nok noe. Et testament er vårt siste farvel, en siste beskjed til de som skal huske på oss. 

Et gammelt armbåndsur kan holde fortellingen om deg levende i 100 nye år. 
En pengegave til en frivillig organisasjon kan utgjøre mye for mange. 
Hva med fadderbarnet som har hengt på kjøleskapet de siste 10 årene? 
Ville det ikke vært mer naturlig å gi en del av arven til barnebarn, ettersom dine egne barn har klart seg godt i livet? 
Hva så med idrettslaget som har mistet sin ildsjel og sliter tungt økonomisk? 

Det er et paradoks at vi ikke snakker mer om arv og er flinkere til å definere hvem som fortjener arven etter oss, når vi åpenbart ønsker at vår historie skal leve videre. 

Et testament er tross alt en siste hilsen til de vi mener fortjener det. Og en siste mulighet til å utgjøre en forskjell. Den bør vi ta vare på! 



Del gjerne